Det er så lite trivelig at det må være en grunn. En grunn som ikke handler om at det er bra å være inni, men om frykten for utsiden. Skam? Frykten for at andre skal si at man ikke er bra nok? Redd for fordømmelsen? Usikker på om både andre og en selv tåler det som kommer ut?  

Frykt for fordømmelse fører ofte til at mennesker ikke tør å vise hvem de er. Kanskje nettopp fordi mennesker ofte tar Guds oppgave. Det er nemlig Han som skal dømme. Kristne tiltrekker seg ikke alltid mennesker som sitter i skap. Men Jesus tiltrakk seg mennesker som gjemte seg. De som følte seg fordømt av alle rundt seg, de som samfunnet styrte unna. Det var disse Jesus hang sammen med. Jesus sa: "Kom til meg". Og de som kom følte seg velkomne. Hver gang!

Jesus møtte en kvinne ved en brønn. Midt på dagen. Midt i solsteika, så hun slapp å treffe noen. Denne kvinnen skammet seg for noe hun hadde gjort. Jeg tror hun satt i et skap og var redd for utsiden, redd for hva andre skulle mene om henne. Hun var redd for fordømmelsen fra de andre kvinnene. Men Jesus så henne. Han visste hva som skjulte seg innerst i hjertet hennes, han visste hva hun hadde gjort, han visste alt. Avsløringen til tross, kvinnen følte seg ikke fordømt. Jesus fordømte aldri! Han likte ikke alt hun gjorde, men han elsket henne. Og for kvinnen ble dette et helt annerledes møte enn dem hun tidligere hadde hatt. Kanskje for første gang ble hun respektert og tatt på alvor. 

Jeg kunne ønske kristne fikk den samme tiltrekningskraften på mennesker som føler seg utenfor i samfunnet. For eksempel de som er lukket bak en skapdør...  -og enda mer: Jesus kunne ønske at kristne fikk mer av hans tiltrekningskraft.