Jeg satt på en kafé i Oslo sammen med en venninne da denne gudsfrustrasjonsbølgen skylte over meg. Hun var sint, den venninnen min. Jeg gjorde et par tafatte forsøk på å forsvare Gud, men det druknet i stormen. Dessuten visste jeg ikke helt hva jeg skulle si. Hva svarer man egentlig på noe slikt? Kanskje har du tenkt noen av de samme tankene? Det er langt ifra noe galt i det. I Bibelen finnes det to hele bøker om klaging og mennesker som er sinte på Gud (Klagesangene og Job). Leser du salmene finner du mennesker som er hoppende sinte, endeløst fortvilet og dypt såret over en Gud de synes er urettferdig eller langt borte. Mange mennesker har det sånn i perioder. Det som utløste min venninnes utbrudd var at jeg fortalte om et intervju med den svenske biskopen i Uppsala. Reporteren fra BBC spurte om det ikke var vanskelig å tro på Gud i en sånn situasjon? "Jo", svarte biskopen, "det er det. Alt er så meningsløst". Det er et veldig interessant svar. Jeg tenker nemlig helt motsatt. Den eneste som gir meg håp midt oppe i all lidelsen er Gud. Alt annet ville være å resignere fullstendig. Hvor ellers skal vi få håp fra? Fra George Bush? Hvem skal ateisten være sint på? Vannmolekyler og Richters skala?   Hun venninnen framholdt at mennesker søker Gud i kriser, når de ikke har noe annet å støtte seg til. "Men vi som ser det litt på avstand, skjønner jo at det er et det ingen vits i", sa hun videre. Jeg er ikke enig i det heller. Jo visst søker mennesker Gud i kriser, men for meg er det et bevis på at Gud har noe å fare med. Trolig er det nettopp i slike situasjoner at vi skjønner hvor skjørt livet er, og hvor avhengige vi er av Gud. Når selve livet er i ferd med å glippe, kanskje er det først da vi ser at Gud er alt vi har?

Jeg finner ikke noen mening i at 200 000 må dø på grunn av en flodbølge. Jeg har vanskelig for å tro at den meningen i det hele tatt finnes. Men jeg finner mening i å tro på en god Gud, på tross av all lidelsen. Job (han i Bibelen som var så sint på Gud) strevde lenge for å finne en filosofisk forklaring på sin egen lidelse. Det fant han aldri. Derimot fikk han møte Gud selv, og der fant han både håp og godhet. Det er der nøkkelen ligger. Hos det mennesket som står alene mot naturkreftene og evolusjonens tilfeldige spill finnes det intet håp. Men hos det mennesket som har opplevd Jesu kjærlighet, som har sett at Gud ble en av oss, slik at vi kan ha vennskap med Ham - hos det mennesket vil det være håp. I dette livet, og det kommende.

Artikkelen er hentet fra ungdomsbladet Ny Horisont