Du SKAL elske...! Da fariseerne spurte Jesus i Bibelen (Matt.22.37og 39) om hvilket bud som var viktigst, svarte Han: "Du SKAL elske...!" Dette er en setning som har vært gjenstand for en god del grublerier blant mine små grå. Selv har jeg pleid å tenke at kjærlighet er en følelse og at følelser er noe man ikke kan styre. Og en slik tanke gjorde det komplett umulig for meg å følge Guds viktigste bud. Så det store spørsmålet ble jo da hvordan Gud kunne gi dette som et bud. Da jeg stod foran alteret i kirken og sa "JA" til mannen min, sa jeg "JA" til å elske og ære ham gjennom gode og onde dager inntill døden skiller oss. -Ikke bare til følelsen gikk over. Følelsene våre er den reneste berg- og dalbane. Og etter å ha vært gift med samme mann i 16 år har jeg virkelig fått erfare at de gode følelsene slett ikke alltid er til stede. Mer enn en gang har jeg ønsket min mann dit pepperen gror. Men løftet jeg gav drar meg tilbake til vett og forstand slik at jeg slett ikke handler på mine infall, og det igjen drar meg faktisk tilbake til de gode følelsene. Nå er det ingen hemmelighet at kjærlighet og forelskelse ikke er helt det samme. Og i mine tapre forsøk på å forstå Guds kjærlighet, er kjærligheten jeg har til barna mine det nærmeste jeg kommer. Dessverre er det ingen selvfølge at foreldre elsker sine barn, noe jeg riktignok finner høyst besynderlig. Men dette fikk meg likevel til å lure på om kjærlighet egentlig er basert på følelser? Hva om det faktisk først og fremst er snakk om handlingsvalg? Jeg forøkte å forestille meg hvordan det ville vært om jeg ble elsket uten at det ble vist i handlinger, kontra ikke bli elsket men likevel ble vist det i handlinger. Og da fikk spøsmålet en annen låt: "Hva skal man med en kjærlighet som ikke blir vist gjennom handlingsvalg?" Dermed bli det ikke lenger så ulogisk med kjærlighetsbudet likevel. Det blir faktisk mulig for oss som mennesker å følge det. Gjennom våre handlinger kan vi gi både Gud og medmennesker kjærlighet. Jeg har også erfart at i kjølevannet av et handlingsvalg har følelsene en tendens til å følge etter sånn helt av seg selv uten den minste kraftanstrengelse. Men selv om følelsen forsvinner en liten stund, så vet jeg likevel hva jeg skal gjøre av kjærlighetshandlinger. Det kan jeg for det første lese om i Bibelen, og for det andre kan jeg jo bare tenke på hva jeg  VIL gjøre når følelsene er på plass. Og som det står så vakkert i 1.Pet.4.8:                             "Kjærligheten dekker over en mengde synder..."