"Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus" - 1.Tess.5,16-18.

Livet er ikke alltid så mye å være glad i. Dagene gir ofte mange grunner til ikke å være så forferdelig glad.   Eller be uavbrutt, for den saks skyld. Er det meningen at alle skal gå i kloster, da eller? Om en skal be hele tiden, så er det vel ikke mye annet man får gjort. 

"Takk Gud under alle forhold". Utrolig! Forventer Gud "takk" når alt går på skeive? Mener han at det er mulig å takke når en ligger nede? "Dette er Guds vilje med dere". Ja  vel, men hvordan er det mulig, da? Er det bare å lukke igjen øynene og late som en lever på en rosa sky? Nei, absolutt ikke! Gud kjenner nedturer, motbakker, skeivheter og problemer bedre enn noen annen. Han har ingen intensjoner om å få folk til å late som eller ta seg sammen. Gud ønsker at mennesker lever åpent og ærlig. Likevel sier han dette om å være glade, be og takke. Da handler det ikke om noe dobbeltliv, men om et annet fokus. Stirrer vi på det som er negativt, er det ikke rart om vi ikke bobler over av glede. Men velger vi å fokusere på Gud, kan gleden bryte frem. En glede og en takk av en dypere dimensjon enn noe annet. 

Det handler om et valg. Det handler om å velge et fokus som står utenfor vårt mer eller mindre miserable liv. Da er det faktisk mulig å glede seg og å takke og, til og med, å be hele tiden. Det handler ikke nødvendigvis om å smile hele tiden, men å bestemme seg for ikke å stirre inn i tunnellveggen men fremover og utover. Å leve ut dette handler om en livsstil. En glad, takknemlig livsstil med kontinuerlig kommunikasjon med den virkelige sjefen over alle sjefer. Og hvem ønsker ikke det?