Jeg har vokst opp i en kristen familie, og har vært kristen hele livet. Da jeg var 15 merka jeg at Gud sa at jeg måtte ta et valg om jeg ville følge ham eller ikke. Jeg kunne ikke lenger bare basere meg på mine foreldres tro lenger. Jeg tok da et standpunkt om at jeg ville følge Jesus. Da jeg gjorde det, og flere ganger i årene etter, har jeg tenkt denne tanken: Det er altfor lett. Gud gjør jo alt. Kan ikke jeg også få gjøre noe for å gjøre meg fortjent til å bli frelst. Omtrent som den gode følelsen å få lønnsslippen på jobben etter at du vet du har gjort en god innsats.

I bibelen står det dette om hvordan vi blir frelst: "For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst” (Romerne 10:9). Det er noe i meg som skriker og protesterer mot dette. Det er da så altfor enkelt. Gud har gjort alt for oss. Kunne han ikke latt oss ta noe av oppgaven? Vi er da tross alt selvstendige vesener som vil klare oss selv, og som i norsk tradisjon ikke vil være til bry for noen.

Det jeg har funnet ut at jeg egentlig prøver på, er å gjøre meg fortjent til å bli frelst og til å motta Guds nåde - Guds gave til oss. På samme måte som jeg synes det er vanskelig å ta i mot gaver fra venner uten å gi noe tilbake, synes jeg det er vanskelig bare å ta imot dette fra Gud. Jeg har jo liksom ikke gjort meg fortjent til det. Og det Gud kommer med er jo så utrolig stort også; tilgivelse for alt jeg har gjort galt og evig liv hos ham. Jeg har etter hvert oppdaga at vi mennesker i oss selv ikke kan bli rettferdige for Gud. Det er bare Gud som kan fikse den biffen. Ingen mennesker er gode nok i Guds øyne, og det var derfor Jesus måtte komme. Det handler om tro, og å innse at jeg i meg selv ikke kan bli frelst. Det er bare en Guds gave.

Bjørn Beckmann