Jeg har vokst opp i en kristen familie. Mine foreldre matet meg med historier fra bibelen og snakket masse om Gud og Jesus. De drog meg med i kirken og på andre kristne aktiviteter. Jeg visste mye om Gud, men hadde ikke noe forhold til ham. Opplevde ikke at han brydde seg om meg. Hvordan kunne han la meg bli mobbet og såret hvis han brydde seg?

Jeg var for det meste ute med venner og fant på mye tull. Jeg prøvde å bli akseptert uten helt å lykkes. Jeg var stemplet som kristen, kunne ikke komme unna det. Jeg sa jeg trodde, men ikke noe mer enn det. Jeg kunne gjøre alt det de andre gjorde selv om jeg var "kristen". 

Da jeg var 13 flyttet vi til USA. Foreldrene mine solgte hus og bil. For meg var dette helt sykt! Jeg hadde to gale foreldre, men på den andre siden var det spennende å få lov å bo i USA ett år. Det var det ene året som skulle forandre livet mitt, jeg fikk oppleve hvem Gud faktisk er. Gud ble mer virkelig. Jeg ble selv helbredet og fikk se andre bli det. Men fremdeles var Gud litt fjern for meg.

Det tok meg 8 måneder før jeg virkelig forstod at Gud var mer enn en mann oppe i skyene som ikke brydde seg. Jeg fikk et møte med Gud. Det var en som ba for meg og den Hellige Ånd kom over meg så sterkt at jeg falt i bakken. Jeg var borte fra omverdenen. Det er veldig vanskelig å forklare, for jeg forstår ikke helt hva som skjedde selv. Det var veldig visuelt, jeg var et annet sted sammen med Gud, der han fortalte meg hvor mye han elsket meg og hvor mye han brydde seg om meg!
Nå er ikke Gud lenger en fjern person med langt hvitt skjegg og hvit kappe som sitter der "oppe" og ikke bryr seg. Han er blitt en person som jeg kan ha et forhold til og som virkelig bryr seg om meg og hvordan jeg har det. Han er blitt min. beste venn.

Marianne