Problemet mitt var av en helt annen art, jeg kunne nemlig ikke forsone meg med tanken på at det latterlige treet hadde levd i 100 år, sett mine besteforeldre bli født og dø, sett mine foreldre bli født og rekke å bli gamle, sett meg bli født, og det kom sikkert til å leve i 100 år til og se meg og mine barn visne og dø. Jeg fiksa ikke tanken på at alle tanker, ideèr, forelskelser, sår, minner, prestasjoner og nederlag som jeg inneholdt bare skulle være et kort fyrverkeri av et liv: PANG BOGAROOM!! Så var jeg over, borte og glemt for all evighet, mens treet kunne overleve den ene generasjonen etter den andre. Hjalp ikke den store hjernen min noe som helst?

Alle oppfinnelsene våre, teknologien og vitenskapen hjalp meg faktisk ikke en scheit den dagen jeg var så uheldig å bli meid ned av en trailer og måtte legge inn årene. Det må da være noe som skiller meg fra dette dumme treet? Som gjør meg mer evig. Skal jeg bare leve 60 år (fordi jeg tilfeldigvis er så heldig å bli født i den beste delen av verden) på en blodig urettferdig klode og så dø og forsvinne inn i glemselens hav?

Heldigvis var det noen som fortalte meg at Gud hadde ment meg for evigheten. Jeg skjønte ikke alt om Gud/himmel/helvete/evolusjon osv., men da jeg skjønte alt det sjuke Jesus sa og gjorde blei jeg satt ut. Det var ingen store følelser, åpenbaringer eller tårer, men idet jeg tok valget om å bli kjent med Gud var det noe som klikket på plass i meg. Jeg skal leve om jeg enn dør, det har Gud lovet meg. Treet i naboens hage kan gå å legge seg.

Har Gud gjort noe i livet ditt?

Nikolai