Jeg kommer fra en kristen familie. Som liten sang moren min nattasanger og ba trygge søte bønner. Jesus passet på meg fikk jeg høre. Hver kveld forsikret hun meg også om at han elsket meg. Disse ordene varmet den lille sjela under dyna, men de ble mer alvorlig og frastøtende da jeg ble eldre. Ordet ”elsker” ble en klisjé for meg.

Jeg trodde på Jesus. At han døde og sto opp igjen, og at han kunne frelse hele menneskeheten. Jeg døpte meg som konfirmant, og tok da et synlig, bevisst valg foran venner og familie. Men disse ordene: ”Jesus elsker deg”, det ble for mye. Jeg forsto ikke omfanget og essensen av det budskapet. Og dette skulle liksom jeg basere hele troen min på!? Jeg kunne bli stoppet på gata, og føle min oppgitthet og frustrasjon over en traktat med dette budskapet: Jesus loves you! Tanken var nok god, men den holdt absolutt ikke mål. Jeg følte nesten en flauhet på deres vegne! Når den ikke traff en personlig kristen, hvordan kunne de nå ateister?

Men så skjedde det noe merkelig. Under en helgetur med klassen min, mens vi ba og sang med hæla i taket, kom Gud med en klar åpenbaring rett inn i hele systemet! Jeg begynte å gråte, og måtte skrive ned tanker som plutselig som en foss inn i hjertet. Han elsker faktisk. Konstant og usannsynlig. Det var utrolig endelig å kunne fatte det!

Mari-Ann